I Vesten forklarte Aristoteles, en eldgammel gresk filosof Aristoteles i 300 f.Kr. problemet med roterende bevegelse med tannhjul i bronse eller støpejern i "Mekanisk spørsmål". Både de kjente greske lærde Aristoteles og Archimid har begge studert tannhjul. Den greske berømte oppfinneren Gutiisbios setter salget jevnt inn på kanten av den runde bordarbeidsbenken, slik at den går i inngrep med salgshjulet. Han brukte denne institusjonen på graveringen. Dette er ca 150 f.Kr. På 100-tallet f.Kr. fant oppfinneren av Alexander Heron opp kilometerstanden og brukte tannhjul i kilometertelleren. I det 1. århundre e.Kr. ble giroverføringsenheten også brukt på vannhjulspulverprodusenten laget av arkitektene i Roma. På 1300-tallet begynte tannhjul å bruke klokkene.
I det tidlige østlige Han-dynastiet (1. århundre e.Kr.) var det menneskelige karakterer. I løpet av Three Kingdoms-perioden hadde retningslinjene og Ji Lili-trommebilene tatt i bruk giroverføringssystemet. Vannrotasjonen oppfunnet av Jin-dynastiet Du ble ført til steinmøllen gjennom giret til steinmøllen. De tidligste registreringene av giroverføringssystemet i historiebøkene er beskrivelsen av vanntransporten utført av Tang-dynastiet og Liang Lingyu i 725. Vanntransportmåleren (se gamle kinesiske tidtakere) laget i det nordlige Song-dynastiet bruker et komplekst utstyr system. Mao Yuanyi fra Ming-dynastiet registrerte en girskifteenhet med "Wu Beizhi" (i 1621). På stedet for Anwan Anwan City, Hebei, som ble gravd ut i 1956, ble det funnet et jerntrinn med en diameter på omtrent 80 mm i diameter. Produkter under det vestlige Han-dynastiet (206 til 24 e.Kr.). I 1954 ble det gravd frem et bronsegir i Yijiaya, Yongji fylke, Shanxi-provinsen. Se de avdekkede redskapene til Tongkeng, det kan brytes som Qin-dynastiet (221 til 206 f.Kr.) eller relikviene fra det tidlige vestlige Han-dynastiet. Når det gjelder bruk av piggete gir, er det ikke funnet noen tekstposter så langt, spekulasjoner kan bli brukt til bremsing for å hindre svinging av aksen. I 1953 ble et par bronsekarakterer avdekket i Hongqing Village, Chang'an County, Shaanxi-provinsen. I henhold til analysen av gravstrukturen og situasjonen til gravelementene, kan tannhjulsparet bestemmes av det tidlige østlige Han-dynastiet. Begge rundene er 24 tenner med en diameter på ca 15 mm. Hengyang og andre steder fant også det samme menneskelige karakterutstyret.
Allerede i 1694 foreslo den franske lærde Philippe de La Hire først at den gradvise åpningen kan brukes som en tannkurve. I 1733 foreslo franskmannen M.Camus at den offentligrettslige linjen til rotasjonstannkontaktpunktet måtte passere noden på den sentrale forbindelsen. En øyeblikkelig hjelpehjertelinje følger hjelpetennene til hjelpetannformen til hjelpeøyeblikklinjen til hjelpeøyeblikklinjen til hjelpeøyeblikklinjene langs det store hjulet og små hjul. Kurven er sammen, dette er Camus-teoremet. Den tar hensyn til inngrepstilstanden til de to tennene; det etablerer klart konseptet med moderne kontaktpunktbane. I 1765 foreslo Sveits L. i Sveits EULER det matematiske grunnlaget for den gradvise analysen av tannformet analyse, og klargjorde forholdet mellom krumningsradius og midtposisjonen til krumningen av tannformen. Senere fullførte Savary denne metoden og ble EU-LET-SAVARY-ligningen. Roteft Wulls bidro til påføringen av gradient tannformen. Da han foreslo at når den sentrale avstanden endres, har det gradvise åpningsgiret fordelen av konstant vinkelhastighetsforhold. I 1873 foreslo den tyske ingeniøren Hoppe at tannhjulet til forskjellige tenner gradvis ble åpnet til tennene når trykkvinkelen ble endret, og la dermed det ideologiske grunnlaget for moderne tannhjul.
På slutten av 1800-tallet hadde prinsippene for utstilling og fortanning og det påfølgende utseendet til spesielle maskinverktøy og verktøy som brukte dette prinsippet for å gjøre girbehandlingen mer komplette midler, og viste gradvis stor overlegenhet. Så lenge tannskjæreverktøyet beveger seg litt fra normal inngrepsposisjon, kan du bruke et standardverktøy for å kutte de tilsvarende variable girene på maskinen. I 1908 studerte MAAG, Sveits, endringsmetoden og laget en prosesseringsmaskin for tannbehandling. Senere foreslo BSS, USA Agma og Tyskland DIN suksessivt en rekke beregningsmetoder for å gire variabler.
For å forbedre levetiden til kraftoverføringsutstyret og redusere størrelsen, i tillegg til forbedring av materialer, termisk behandling og struktur, har det bueformede giret utviklet seg. I 1907 publiserte briten Frank Humphris for første gang en buetannform. I 1926 oppnådde sveitsiske Eruest Wildhaber patentretten til det franske buetannformede diagonalgiret. I 1955 fullførte Sovjetunionen ML Novikov den praktiske forskningen av bueformede tannhjul og oppnådde Lenin-medaljen. I 1970 fikk RRRM Studer det amerikanske patentet på dobbeltbuegir. Dette utstyret blir i økende grad verdsatt av folk og har spilt betydelige fordeler i produksjonen.
Gear er en tannet mekanisk del som kan gripe inn. Den er ekstremt mye brukt i mekanisk overføring og hele det mekaniske feltet. Moderne girteknologi har nådd: antall tannhjulformer er 0.004 til 100 mm; diameteren på giret er fra 1 mm til 150 meter; overføringseffekten kan nå 100,000 kilowatt; sekund.
Med utviklingen av produksjonen verdsettes stabiliteten i girdriften. I 1674 foreslo den danske astronomen Rommer første gang å bruke den ytre linjen som tannkurven for å få et stabilt tannhjul.
Under den industrielle revolusjonen på 1700-tallet ble girteknologi utviklet i høy hastighet, og folk forsket mye på gir. I 1733 publiserte den franske matematikeren Cami den grunnleggende loven om tannnetting; i 1765 foreslo den sveitsiske matematikeren Euler å bruke en gradvis åpning som en tannkurve.
Tennene og tannmaskinene som dukket opp på 1800-tallet løste problemet med masseproduksjon av høypresisjonsgir. I 1900 var Puford en differensialanordning på tannmaskinen, som kunne behandle det skrå tannhjulet på tannrullen. Fra da av ble tannrulle-rulleutstyret populært. Essens
I 1899 implementerte Lashe først en transformatorgirplan. Det variable giret kan ikke bare unngå kutting av hjultann, men kan også matche senteravstanden og forbedre girets bæreevne. I 1923 foreslo Wildhabe, USA, først utstyret til buetannkonturen. I 1955 gjennomførte Sonovokov en dybdestudie av lysbueutstyret, og bueutstyret ble brukt til produksjon. Bæreevnen og effektiviteten til dette giret er høy, men det er ikke like enkelt å produsere som det gradvise åpningsutstyret, og det må forbedres ytterligere.







